Hvorfor gode slides er nesten tomme

Miller-tallet alle siterer feil

I 1956 skrev George Miller en artikkel med tittelen «The Magical Number Seven, Plus or Minus Two». Den er blitt en av de mest siterte, og ofte feilleste, artiklene i kognitiv psykologi. Miller skrev om korttidshukommelsens kapasitet, og tallet 7±2 handlet om chunks, altså meningsbærende grupperinger av informasjon, i oppgaver med umiddelbar gjenkalling.

Senere forskning har vært tydelig på at tallet var for generøst. Nelson Cowan oppsummerte i en gjennomgang fra 2001 at den reelle kapasiteten i korttidshukommelsen er omkring fire elementer, i praksis tre til fem.

Nytt stoff må få plass innenfor denne lille kapasiteten, uavhengig av hvor dyktig presentatøren er eller hvor interessert publikum er. Elleve punkter som konkurrerer med en muntlig forklaring, overskrider den raskt. Eksperter kan samle kjent informasjon i større enheter og dermed øke den effektive kapasiteten. De fleste presentasjoner inneholder også stoff som er nytt for deler av publikum.

Sweller: tre typer kognitiv belastning

John Sweller la i 1988 grunnlaget for det som senere ble kjent som cognitive load theory. Sammen med van Merriënboer og Paas formaliserte han i 1998 en tredeling av belastningen som er blitt stående:

Behold vanskeligheten som hører til selve emnet, og fjern arbeidet presentasjonsformen skaper. Hver unødvendig etikett, dekorasjon eller gjentatt setning gir mindre kapasitet til å forstå innholdet.

Redundanseffekten: hvorfor å lese slides høyt gjør det verre

Richard Mayer ved UC Santa Barbara har systematisk studert hva som fungerer i multimedia-læring. Ett av de kontra-intuitive funnene er redundanseffekten, dokumentert av Kalyuga, Chandler og Sweller (1999) og replikert siden: når samme informasjon presenteres både som tekst på skjerm og som talt stemme, lærer publikum mindre enn om de bare fikk den talte versjonen.

Skriftlig og muntlig språk bruker den samme verbale kanalen. Når begge formidler de samme setningene samtidig, må publikum veksle mellom å lese og lytte. Det gir mer arbeid uten mer informasjon.

Unntakene er viktige: tekniske termer, nye navn, sentrale tall som er vanskelige å oppfatte muntlig tjener på å være synlig skrevet. Men hele setninger som gjentar det presentøren sier, skader forståelsen. Hvis det er på skjermen, bør stemmen legge til noe annet. Hvis stemmen dekker det, bør slidene være nesten tomme.

Koherensprinsippet: fjern irrelevante detaljer

Mayer sammenlignet i flere studier materiale med og uten interessante, men irrelevante detaljer, pyntebilder eller bakgrunnsmusikk. Deltakerne som fikk den enklere versjonen, lærte mer.

Deltakere som fikk den enkle versjonen, husket mer og overførte bedre til nye situasjoner. Koherensprinsippet: fjern alt som ikke bidrar. Det er en av de mest konsistente anbefalingene i forskningen på multimedia-læring.

Dette er også grunnen til at dekorative stock-bilder sjelden hjelper. «Bilde av team som high-fiver» ved siden av en strategi-slide forteller ingenting om strategien, men trekker oppmerksomhet, og hvert blikkskift koster oppmerksomhet som skulle gått til innholdet.

Hvorfor punktlister passer bedre i dokumenter

Hierarkiske punktlister kommer fra skriftlige orienteringer og notater, særlig konsulenttradisjonen Barbara Minto formaliserte i The Pyramid Principle. Der støttes hver konklusjon av underargumenter som leseren kan undersøke i sitt eget tempo.

Begge formene ble utviklet for skriftlig materiale som skulle leses alene, ikke for materiale som skulle ledsage en stemme i et rom. Da PowerPoint videreførte bullet-strukturen fra 1987 og utover, fulgte det en retorisk form som i utgangspunktet var laget for en annen bruk. Bullets fungerer bra i skriftlig briefing fordi leseren selv styrer tempoet. I en live presentasjon konkurrerer de med stemmen om den samme verbale kanalen, og da tapes en del av begge, som Mayers redundansforskning viser.

Punktlister er fortsatt nyttige når publikum skal skanne en skriftlig liste. Bruk dem selektivt under en presentasjon, og unngå å lese dem ordrett. Tekst og tale bør tilføre ulik informasjon eller rette oppmerksomheten mot forskjellige deler av samme idé.

Tufte-kritikken: det mediet PowerPoint egentlig er

Edward Tufte, statistikeren og visualiseringsteoretikeren, skrev i 2003 essayet «The Cognitive Style of PowerPoint». Han mente at PowerPoints standardmaler dytter presentøren mot hierarkiske punktlister som flater ut kompliserte sammenhenger: presise nok til å se analytiske ut, men for grunne til å bære analysen.

Hans mest uhyggelige eksempel var romfergen Columbia. Boeing-ingeniørene som analyserte isolasjonsskaden presenterte sin vurdering i PowerPoint-slides, som gikk gjennom flere nivåer av gjennomgang på vei til NASA-ledelsen. Tuftes lesning av disse slidene var at formatet i seg selv degraderte den sikkerhetskritiske usikkerheten: forbehold og verste-tilfelle- scenarier havnet flere nivåer nede i underbullets, stilistisk likestilt med administrative detaljer. Informasjonen var der. Formatet gjorde den vanskelig å se.

Poenget generaliserer: når du tvinger komplekst innhold inn i en malstruktur som rangerer alt i tre-punkts hierarki, skjuler strukturen forskjellene som faktisk betyr noe. Tufte anbefalte heller skriftlige notater for analyse og bruk av slides bare når de faktisk gir noe visuelt, som et diagram, et bilde eller en tabell.

Hva som fungerer i praksis

Grensene for rådet

Funnene i cognitive load-forskningen er godt replikert, men flere kontekster bryter mønsteret. For et publikum som allerede har mye forhåndskunnskap, kan det som ser ut som overflod, faktisk være raskt gjenkjennelig. Det er ekspertreversjonseffekten som Sweller og Kalyuga dokumenterte i senere arbeider: det som hjelper nybegynnere kan bremse eksperter, og omvendt.

Tekniske referansedokumenter og datatunge analyser er også unntak. Når publikum skal granske detaljer snarere enn følge et argument, kan tett informasjon være rett valg. Behandle projisert referansemateriale som en egen sjanger med andre designkrav enn et lysbilde i en muntlig presentasjon.

Det samme gjelder når decket selv er dokumentet. Et styredeck som leses før møtet, en pitch som sendes på e-post, en lesestue-presentasjon som Amazon-modellen: i alle disse kjører ikke tekst og stemme samtidig. Leseren setter tempoet. Det er fortsatt viktig at innholdet ikke stjeler oppmerksomhet fra seg selv, men avveiningen mellom stemme og tekst forsvinner. Rådet i denne artikkelen gjelder en presentatør som snakker til et publikum i samme rom. Dokumenter laget for stillelesing trenger en annen balanse mellom tekst og visuelle elementer.

Sparsomme lysbilder kan føles uferdige fordi de ikke samtidig fungerer som manus. Oppgaven deres er å styre publikums oppmerksomhet mens presentatøren står for forklaringen. Denne arbeidsdelingen gjør presentasjonen enklere å følge, selv om presentatøren får mindre tekst å støtte seg på.

Et tett lysbilde kan berolige presentatøren fordi alle talepunktene er synlige. For publikum konkurrerer arbeidet med å tolke oppsettet direkte med forståelsen av innholdet. Bestem på forhånd hva som skal vises, og hva som hører hjemme i den muntlige forklaringen, så publikum slipper å løse konkurransen underveis.

Vanlige spørsmål

Kilder

• Miller, G. A. (1956). The Magical Number Seven, Plus or Minus Two. Psychological Review, 63(2), 81-97.
• Cowan, N. (2001). The magical number 4 in short-term memory: A reconsideration of mental storage capacity. Behavioral and Brain Sciences, 24(1), 87-114.
• Sweller, J. (1988). Cognitive load during problem solving: Effects on learning. Cognitive Science, 12(2), 257-285.
• Kalyuga, S., Chandler, P. & Sweller, J. (1999). Managing split-attention and redundancy in multimedia instruction. Applied Cognitive Psychology, 13(4), 351–371. (Primærkilde for redundanseffekten; se også Mayers syntese i The Cambridge Handbook of Multimedia Learning, 2. utg., 2014.)
• Minto, B. (1987). The Pyramid Principle: Logic in Writing and Thinking. Pitman. (Prinsippet ble utviklet mens forfatteren jobbet hos McKinsey på 1960- og 70-tallet.)
• Sweller, J., van Merriënboer, J. J. G. & Paas, F. G. W. C. (1998). Cognitive Architecture and Instructional Design. Educational Psychology Review, 10(3), 251–296.
• Tufte, E. R. (2003). The Cognitive Style of PowerPoint: Pitching Out Corrupts Within. Graphics Press.
• Kalyuga, S., Ayres, P., Chandler, P. & Sweller, J. (2003). The expertise reversal effect. Educational Psychologist, 38(1), 23-31.